Blekk: Therese Skjellin

I intervjuserien Blekk har vi tatt kontakt med en gruppe kunstnere som bruker kroppen som lerret. I dette første intervjuet slo vi av en prat med tatovøren Therese Skjellin som driver Pink Ink Tattoo Studio på St. Hanshaugen i Oslo.

Hvem er Therese Skjellin?
Jeg er fra Oslo, Født på Aker og døpt på Ellingsrud. Bodde på Øvre Furuset til jeg var 12 år og flytta så over til Oppsal. Det var det skiftet at jeg oppdaget den mørke siden av Oslo – rusmiljøet. Jeg sleit med å tilpasse meg og hang alltid med de som var eldre. Men jeg er stolt av min erfaring, av alle sjelene jeg har møtt på veien. Det har gitt meg grunnlag til å være street smart. Underveis utviklet jeg en usikkerhet, for jeg lider av flink pike-syndromet. Det synes ikke utad, ei heller hvis du graver på utseendet, men det er en stor svakhet jeg har. Derfor har dette yrket gitt sine problemer underveis, og jeg forstår i dag at det er ikke hjerteinfarkt eller angst som kommer til å ta meg, det er en pirkete kunde, hehe.  Jeg har hatt mer baller enn det jeg trodde skulle ha, for jeg står ganske selvsikker i dag. Selv om vi alle har våre svakheter. Therese er en snill jente, som alltid mener godt selv om hun sier noe på feil måte. Jeg er utrolig nok, ganske klønete med nye mennesker. Jeg prøver for hardt og så sier jeg noe helt ute av det blå. Blikket man får tilbake er priceless. Har derfor lært meg å leve med det. Small talk er min greie, så vi kommer oss alltid bedre ut av det til slutt, hehe.

20180702_162758
Når starta du å tatovere?
Hvis vi stryker året som lærling så registrerte jeg Pink Ink i slutten av 2009. Studioet åpnet i januar 2010. Jeg vil si at det var da jeg virkelig begynte. På veldig tynt grunnlag. Jeg måtte lære mye på egenhånd og det har vært tung, men veldig glad for muligheten jeg fikk det året jeg var lærling.

Kan du fortelle litt om prosessen du gikk igjennom for å lære deg faget?
Jeg fikk meg en old fashion lærlingplass. I et studio som var drevet av en 50 år gammel amerikaner. Han visste å sette lærlingene sine på plass og i jobb. Det var old school! Jeg tror ikke det var tegningene mine som landa meg den plassen. Jeg kranglet meg til den. Man måtte kjenne noen som kjenner noen eller så må du ha en unik stil som er veldig tatoverbar for å få plass. Jeg hadde ingen av delene, så jeg så en mulighet. Noen som kanskje trengte litt hjelp tilbake. Det tar uhorvelig lang tid å lære seg «alt» og når du tror du kan noe, så dukker det opp noe nytt! Jeg har vært sta, jeg har feilet, jeg har vunnet. Dessverre så fungerer ikke alle arbeidsforhold. På grunn av sjefens interesser så jeg meg nødt til å slutte. Det var en spiral jeg ikke følte for å bli med på videre. Jeg tror det var for det beste for alle, men det var mye bitterhet og han har ikke villet vite av meg siden (selv om jeg har sett han i gata ved studio).  Det er helt greit. Jeg har klart meg selv, og om han ikke vil ta noe ære for hva han hjalp meg til å starte opp, så får han bare være så sta. Jeg er takknemlig uansett. Jeg har mange morsomme og gode minner også.

20171211_171014_resized
Jeg åpnet dørene til mitt eget lille hjørnelokale ved Lakkegata i januar 2010.  Wow! Når jeg tenker tilbake så kjenner jeg igjen følelsen. Eide ikke nåla i veggen og måtte satse. Jeg sa ja til alt jeg følte jeg kunne klare, og nei til det som kom til å bli for vanskelig. Det gikk ett år og jeg kunne ikke klart meg uten samboeren jeg hadde på den tiden. Jeg var ikke ofte . hje,mme. Lokalet kostet 13 000 kr i måneden og så kom strøm på toppen av det. For 20 kvadratmeter! Ikke lett for en som er nyoppstartet. Så alt gikk til lokale og inventar/supplies. I mars 2011 åpnet jeg dørene på St.Hanshaugen. Et 60 kvadratmeters lokale. Veldig rar layout, men 5 store fine vinduer og fortsatt på hjørnet. Jeg pusset opp etter hvert som inntektene viste seg å stige. Nå, 7 år senere, står valget på å flytte det ut av Oslo. Mitt Oslo er ikke Mitt Oslo lenger. Jeg har blitt voksen, jeg har fått barn. Presset i byen er for stort. Jeg begynner å få skader i armer, hender og rygg. I Oslo kan man jobbe 24/7 og med flink pike-syndromet (ler) så er det en dårlig kombo. Jeg vil ikke slutte med dette, så jeg må finne en løsning som gjør at jeg holder en maskin til den dagen jeg dør.

20180702_163020

Når oppstod interessen for tatoveringer?
Da jeg var 13-14 år fikk jeg 500 kroner av pappa. Det var aktivitetsdag på skolen, og alle skulle til Tryvann og stå på brett. Kosta rundt det den gangen, men jeg hadde allerede snakket meg ei dansk dame på Vestli Solstudio som drev med tatovering på bakrommet. Minsteprisen hennes var 400 kroner. Med de pengene jeg fikk av pappa hadde jeg t-banepenger og råd til min ”hvite dansemus”. Jepp, det var det jeg ville ha. Dama sa jeg måtte ha noen over 18 år til å si at det var ok, og så var det bare å møte opp. Så jeg snakket med søsteren min. Hun var nettopp fylt 18 og ja (ikke skyt) hun sa det var greit så lenge den var liten. Ok, sa jeg, Hadde jo ikke mye penger uansett jeg, hehe.

Dura opp, klar for dansemus, men det fikk jeg ikke. Det gikk ikke med hvit tatovering (og det er riktig, det blir ikke så fint) så jeg endte opp med ett kinesisk tegn på korsryggen.
Tegnet betyr evil, tror jeg? Altså, hvor «evil» kan du være som 14 åring og som opprinnelig ønsket en hvit dansemus? Tatoveringa er der den dag i dag den! Litt skeivt opp på ryggen, godt plassert ved korsryggen. Man vokser jo litt til etter 14 år. Bredde blandt annet, så den er ikke sånn super. Men har tenkt å beholde den enn så lenge. Det var min første kjærlighet for tatoveringer. Skikkelig fjortis-forelskelse. Sånn visste jeg hva jeg skulle bli ”Når jeg ble stor”.

20170804_164551_resized.jpg
Hvilken stil trives du best å jobbe med?
Hva jeg liker å gjøre kan variere veldig. For noen kan det virke rart, da man kanskje er vant til at artister spesialiserer seg. Da ville jeg gått på veggen! Jeg liker mye, men er ikke flink i alt. Mine sterkeste sider er nok linjer. Rette, fine linjer. Det sitter langt i meg å skrive at jeg er flink i noe, men nå skal jeg faen meg eie det. Jeg elsker linjer i den sans at jeg tror jeg har OCD. Får jeg en hud som tatoveres som smør (kremen av kremen, toppen av kransekaka osv.) så koser jeg meg og kan pirke i evigheter. Jeg er veldig glad i geometriske mønstre, madalaer, henna, tekster og hva enn som er linjer. Men hvis jeg ikke får gjort noe fotorealisme innimellom, så kribler det i fingrene. Nå gjør jeg stort sett mye av det jeg liker å gjøre. Lite og stort. Så jeg er veldig priviligert. Jeg ønsker å gjøre mer farge og mer cartoonies. Der får jeg bra linjer og mye farge i ett. Da må det være store motiver, ikke knøttsmå. I black´n´grey, elsker jeg små detaljer. Ikke nødvendigvis så store motiver. Nei, stryk alt jeg skrev over! Jeg liker alt jeg!

Hvor finner du inspirasjon til kunsten din?
Jeg finner mye inspirasjon fra forskjellige artister rundt om, men jeg er også veldig glad i kunst generelt, uansett stil og form. Jeg kan bli like inspirert av alt! En artist, et bilde av en ballerina eller en blomst jeg gikk forbi langs veien, eller kanskje en tapet på Maxbo? Jeg bruker også Google, Pinterest, og Instagram mye. Alt er nesten inspirert av noe som er inspirert av noe. For jeg kan ikke tegne alt i hele verden, så noe hjelp må man jo søke
.

20180702_162902

Hvordan var ditt første møte med nål mot hud og hvordan opplevde du den erfaringen?
Nå lo jeg høyt, haha! Det var helt grusomt. Jeg har litt forskjellige historier der, jeg kan ta tre av de:

1. Jeg fikk kloa i en maskin og noen nåler via en venninne. Så jeg testa det på en kompis først. Altså, allerede da skjønte jeg at dette kom jeg aldri til å klare uten hjelp. Den er jeg sikker på at synes på skjelettet hans den dag i dag. Bør jeg kanskje tilby meg å covre den? (journ.anm. Neida!)

2. Når du er lærling, så må du øve, og det ble grisehud. Ja, dessverre. Sånn var det, og veganere! Se vekk! (Man kan velge å gå rett på menneskelige kunder). Grisehud er det eneste som ligner menneskehud. Eneste forskjellen er at man ikke kan se hvordan det gror. Men å få tak i huden var ikke lett. Jeg kontaktet Meny på Bryn senter, og de kunne holde av på morgenen, for det ble kastet utenfor julesesong. Ingen kjøpere, rett og slett. Bortsett fra meg da. Jeg kom dagen etter og hentet 2 kg. Tok med meg en loff i forbifarta og gikk til kassa. Blikket jeg fikk i kassa var spørrende, blikket jeg fikk da jeg sa: Mmmm Lunsj! Ble nesten besvart med brekninger. Ler av det enda.

3. Selv om første runden ga meg ett push videre, trodde jeg også at ved å gjøre det på den måten så ble ikke neste gang så skummel. Men da jeg var lærling og skulle ha min første ”kunde” (kompis ofret hud og alt var gratis inkludert refill), ja, da var jeg ganske høy i hatten. Ikke nervøs i det hele tatt. Jeg hadde vært i den sjappa i 4 måneder og var ganske trygg på at dette gikk bra. Satte opp, kunden satte seg ned. Jeg starter maskinen og da steller sjefen seg bak meg og titter over skulderen min. Jeg trodde jeg fikk Parkinsons. Jeg rista så mye med henda at jeg klarte ikke treffe streken jeg skulle en gang. Det var helt grusomt. Jeg kjente svetten rant bak ørene og nedover nakken. Men jeg kom meg igjennom! Tok en seiersdans og reiste hjem rusa på adrenalin. Sov ikke den natta for å si det sånn. Alt jeg ville var å tatovere. Jeg tenkte det, drømte det, var i studio 15 timer hver dag i 8-9 måneder. Jeg pustet tatoveringer – fantastisk!

20180702_162729
Hvem er dine forbilder i bransjen?
Oi! Jeg har så mange! Fordi alle er ekstreme på sin måte. Her i Norge har vi et veldig spredt spekter. Jeg klarer ikke å velge noen få, så jeg hopper over på noen enkelte i utlandet som kanskje ikke alle er oppmerksomme på. Emily Rose (Neo Traditional) og hennes forlovede Chris Nieves (Farge og Black´n´Grey-realisme) og ikke minst maleriene hans. Oljemalerier. Holy shit! David Corden (Realisme), Eric Kueh (Portretter, Realisme og mye mer. Oooh!) og Jenna Kerr! OMG! Hun er nok en liten crush om dagen. Mest på grunn av stilen og linjene. Og bling! Linjer og bling. Litt tattooporno om man kan skrive det. ”Nurse porn” liksom. Ja, det var i alle fall noen. I ett hav av mange!

Har du noen råd til andre som vil starte å tatovere?
Ikke gi opp! Det er et vanskelig yrke å komme inn i om dagen. Det er litt for mange søkere og alt for få lærlingplasser. Vent! Vent på ledig plass det om det er verdt det. Planlegg nøye for det er en ubetalt fulltidsjobb. Ja, tjener du ikke penger inn, så tjener du ikke noe i det hele tatt. Men den gevinsten på slutten, den er fantastisk! Det er den billigste utdannelsen du kan ta. Den koster tid, ikke penger. Om man kan si det sånn? Det krever at du er villig til å gjøre hva som helst og man må være villig til å lære. Kan man tegne, så får man seg en trøkk når første kunden ikke vil ha designet ditt fordi det var ikke sånn de hadde sett det for seg. Så bare vær åpen for å lære. Sug inn all info som kommer din vei, og eventuelt muligheter til å jobbe med andre artister! Ikke start hjemme. Det er ikke lov med mindre du er godkjent av bydelsoverlegen i ditt område. Dette er i all hovedsak pga smittefare. Enten rundt deg og dine, og/eller til kundene (da ofte kompisene) Ett studio ble stengt på 90-tallet på grunn av heptatittsmitte. De har ikke koll på hvor mange som ble smitta, men de skylte utstyr i kaldt vann. Selv ikke koking er nok. Lær deg alt på riktig måte! Da får du verken uvaner eller blodsmitte før du i det hele tatt har kommet deg inn i et studio. Og dette med å lære alt via YouTube? Ja, da har du dårlig rykte lenge før du blir god! Ikke skyt deg sjæl i foten!

20180702_163203_resized
Hva synes du er viktig å tenke på for den som vurderer å ta sin første tatovering?
Ikke ta nøyaktig det samme som du har funnet et bilde av på Google. Det er allerede tatovert, og hvis du fant det så har resten av verden tilgang til det også. Hvis du ønsker så kan tatovøren designe noe du ønsker ut ifra referansebilder (LES: r-e-f-e-r-a-n-s-e!) Gå til konsultasjon, ta en samtale på forhånd. Gi litt frihet, da blir det ofte bedre enn forventet. Blir vi strammet inn så mye at vi blir usikre på om vi kan klare å designe det du ønsker, så kan vi takke nei. Eksempel: Hvis du tegner en sommerfugl og jeg tegner en sommerfugl. Så kan jeg love deg 99% at vi ikke tegner den likt. Den 1% som er igjen er bare at vi begge tegnet samme fasong på et insekt. Så med de tipsene så bør man tenke litt på hva man egentlig ønsker. Ønsker man den samme tatoveringen som idolet sitt på Instagram? Er det like kult om 20 år? Det er blitt en trend i dag, det å trende med andre. Vet ikke om det høres fornuftig ut?

20180702_162522
Det andre er å ta kontakt med de som har ca samme stil som du ønsker. Det er forskjell på portrett av mormor, og den klassiske svalen som old school representerer. Nå er vi ganske opplyst både på sosiale medier og TV. Planlegg litt! Ved å planlegge så vil du også komme til et seriøst studio. Hygiene er viktig! Ikke ta den billige hjemme-i-kjelleren-hos-en-du-kjenner-sin-kompis varianten. Det skal bare en tatovering til for å få HIV, Hepatitt, Gonoré eller andre lugubre sykdommer. Ja, for det er ikke alle som vet at de har det fra før, ei heller vil innrømme det. Så ikke stol på andre! Lett!

Hva er det merkeligste motivet du har tatovert på noen?
Jeg har et elsk/hat forhold til dette spørsmålet. Jeg sier til meg selv at jeg skal aldri glemme tatoveringer når jeg gjør noe som er veldig merkelig, men så glemmer jeg det. Det er så mye rart og så mange. Jeg har tatovert en tørrfisk fra oppå handa til albuen,  kamel på tåa (det er et megler firma borti gata som bruker oss når en ny megler taper i konkuranse på kick off´en deres. Da kommer det 20 stykker til studioet med prosecco for å se den nye pines med kamel på tåa. Humor!). L
itago kua! En sprettball utover snoppen (hopp hopp). Fire stykker fra en karibisk MC-klubb tatoverte «Eg og» da de trodde det var en #metoo-kampanje. I virkeligheten så var det en fleip mellom to som het Steffen. Han ene tatoverte «Eg heter Steffen», han andre tatoverte «Eg og». Nei, det er så mye rart. Jeg kommer garantert på de aller beste når dette er på trykk.

20180702_163131
Er det noe du tar avstand fra å tatovere?

Nei, egentlig ikke. Hakekors? Om noen faktisk tar det. Eventuelt så har de egne tatovører tror jeg? Jeg synes ikke man skal ta noe religiøst dersom man ikke føler en tilknytning. Jeg har faktisk sagt nei til ett par tribals og kjærestenavn, for det ønsker jeg aldri skal oppstå igjen. Bortsett fra det så har jeg en så fin kundekrets at det alltid blir noe morsomt å gjøre.

Hvem er drømmekunden?
Drømmekunden? Det er noen, veldig få, som faller i kategorien. Det er ikke det å få 100% frie tøyler. Da kan det gå litt i stå, med mindre man har et design liggende som man brenner for å få gjort. Har man to-tre bilder som referanse og er åpent for hva enn jeg måtte finne på utifra det, så er man en drømmekunde. Deretter forklarer plassering, har en ide om når man ønsker å få det gjort, er villig til å ta seg fri fra jobb, møter opp forberedt, takler området for tatovering bra og følger opp dersom man skal dele det opp i flere sessions. Da er man en drømmekunde. Er man litt snakkesalig og gjør seg bemerket, så er det ekstra moro. Jeg elsker å få en kontakt med kunden som gjør at jeg husker han/henne neste gang. Om det er uka etter eller om 3 år. Ja, tror det er perfekt, i grove trekk!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Følg Pink Ink Tattoo Studio på sosiale medier:
Facebook: https://www.facebook.com/PinkInkOslo/
Instagram: https://www.instagram.com/pinkinkoslo/